Christina Ramsøy- Stortingsrepresentant og nordtrønder

Et bedre forsvar med kjønnsnøytral verneplikt

2012-01-18T02:50:00.001-08:00

Forsvarssjefen har i sitt fagmilitære råd kommet med forslag om en omlegging av verneplikten, og samtidig gått inn for en videre reduksjon av Hæren som vil gå på bekostning av verneplikten. Samtidig blir det foreslått en reduksjon i bruk av vernepliktige. Men det fagmilitære råd kommer ikke inn på den prinsipielle debatten om at en viktig institusjon som verneplikten kun skal forbeholdes gutter.

Verneplikten utgjør selve grunnpilaren for forsvaret, og er med å sikre at det norske forsvaret er godt forankret i folket. Verneplikten er avhengig av legitimitet i folket. For at verneplikten også skal ha det i framtiden mener jeg det er nødvendig at vi går inn for full likestilling mellom kvinner og menn i praktiseringen av militær verneplikt.

Norske soldater får skryt av andre land. Jeg tror det kommer av at vi har en stor base å velge ut i fra gjennom ordningen med verneplikt, og at verneplikten gir oss mulighet til å velge blant de beste. Derfor mener jeg det også er viktig at flere enn i dag skal gjennomføre verneplikten.

Jeg tror ikke at verneplikten som institusjon vil være bærekraftig over tid hvis vi ikke ser at flere jenter avtjener verneplikt. Sterkt kjønnsdiskriminerende ordninger står for fall i Norge. De som allerede i dag er bekymret for vernepliktens legitimitet, burde være de første som så behovet for en likestilt ordning mellom kjønnene.

Å gå inn for full likestilling mellom kvinner og menn i praktiseringen av militær verneplikt er det beste for forsvaret og for et mer moderne samfunn.

Handler om mer enn sædbanker

2011-12-13T23:55:00.000-08:00

KrF har varslet at de vil fremme et forslag i Stortinget i dag som handler om foreldre og barn relasjon.
Forslaget har en veldig interessant prinsipiell linje, det handler om at fedre må tåle flere plikter og ikke bare rettigheter ved å få barn.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet benytter muligheten til å mistenkeliggjøre KrFs forslag og ser på det som et forslag som har som mål å redusere homofiles rettigheter. Men min inngang til dette er at forslaget har en interessant prinsipiell side som tar for seg de pliktene man har som far.

Da må ikke dette bare blir til en debatt om lesbiskes muligheter til å få barn. Jeg mener at det er dumt at prinsipielle debatter om familiepolitikken skal ende opp med kun å handle om homofiles rettigheter. Forslaget er mer omfattende enn det.

Så er det ikke dermed sagt at jeg stiller meg positive til de tiltakene de foreslår. Vi må gå inn i hvert enkelt forslag og så ta stilling til det på samme måte som vi gjør i andre saker.

Jeg mener KrF har mange gode poenger. Det er et paradoks at vi ikke stiller de samme forventninger til menn som til kvinner med hensyn til ansvaret for barn. Det er en konsekvens av likestillingspolitikken som blir alt for lite debattert. Denne debatten jeg ønsker velkommen.

Olje og dobbeltmoral

2011-12-04T22:25:00.000-08:00

Den siste tiden har olje- og energiministeren blitt kritisert fra flere i SV på grunn av sine uttalelser om oljeutvinning og klima. Han har lenge snakket om hvor viktig det er med mer energiproduksjon for å bidra til utvikling og vekst i fattige land. Dette har blitt møtt med mye kritikk, men når Erik Solheim sier det samme, så skaper det ikke samme reaksjon.

Erik Solheim som miljøminister kjemper for mindre CO2-utslipp og reduksjoner i Norge, men som utviklingsminister støtter han oppom at land som for eksempel Ghana utvikler oljefelt utenfor sin kyst. I en sak sier han blant annet: - Men om Norge skulle be Ghana om og ikke bruke oljen sin, så er sikker på at de hadde blitt brukt uansett. Vi må få det beste ut av det. Det vil si en oljeproduksjon som skaper mindre CO2, lav risiko for oljeutslipp og mer miljøassistanse, sier Solheim

I DN på torsdag kommer det fram at Solheim mener at vi må dempe tempoet i åpningen av nye felter i Norge. Han mener det vil være et av de viktigste tiltakene for å få ned norske utslipp. I følge hans egen retorikk som ble brukt på besøk i Ghana så burde vi jo vi utvinne mye mer i Norge, i og med at vi kan sørge for at det gjøres så klimavennlig som mulig.

Jeg er enig i at verden trenger mer energi, og olje og gass vil utgjøre en svært viktig del av dette. Norge er av dem som produserer olje og gass mest klimavennlig og med minst utslipp. I følge hans egen retorikk burde vi absolutt utvinne mye mer i Norge, i og med at vi kan sørge for at det gjøres så klimavennlig som mulig. Det framstår derfor som ganske dobbeltmoralsk når han på den ene siden mener det er greit med utvikling av oljefelt i Ghana fordi vi kan bidra til å gjøre det så skånsomt som mulig, mens i Norge gjelder ikke dette.

Jeg støtter absolutt at land som Ghana utnytter sine ressurser, og det er positivt at vi bidrar til at dette skjer på best mulig måte. Forskjellen er at jeg også støtter opp om norsk oljeproduksjon, og jeg mener den blir ekstra viktig i årene framover, nettopp fordi at vi har kommet langt i utvikling av teknologi som gjør dette på en så energieffektiv og klimavennlig måte som mulig.

Senterungdommen, veivalg og sentrum

2011-11-04T05:27:00.000-07:00

I forbindelse med Senterungdommens landsmøte i helga har det vært en del debatt rundt veivalg for partiet. Jeg har registrert at flere både i media og ellers har vært overrasket over at lederkandidatene utfordrer partiet fra høyre.(Hvis man skal benytte seg av en tradisjonell høyre-venstre-akse)

Jeg mener det er en misforståelse at det å utfordre partiet eller å være vaktbikkje for partiet handler om å legge seg til venstre for moderpartiet. Når man er i regjering med partier til venstre for seg selv er det helt naturlig at det vil være behov for korrigering den andre veien. Det er altså ikke så overraskende at man i Senterungdommen vil føle behov for å utfordre partiet på at man ikke må koble seg for mye opp mot Ap og SV.

Sentrum har blitt løftet på dagsorden igjen, noe jeg er veldig glad for. Tilbakemeldingen fra andre ungdomspartiene har vært litt blandet. Som jeg har sagt før så føler ikke jeg noe særlig verdifellesskap med Unge Venstre. Jeg mener de har vektlagt en del andre verdier og prinsipp som fører dem nærmere høyresiden enn sentrum.

Leder i Krfu sin respons var å ønske oss velkommen tilbake. Hyggelig det, men vi aldri vært borte, så det er kanskje vi som skal ønske dem velkommen tilbake?

Det er naturlig at man blir koblet mer til en fløy når man er i regjering til høyre eller venstre for sentrum. Da er det mer fasinerende at Krfu og UV har vært så sterkt koblet til høyresiden, i en tid de har vært i opposisjon. De har åpenbart ikke brukt tiden på å rendyrke sentrumsprofilen.

Men sentrum tjener ikke på at vi krangler om hvem som forlot sentrum først og hvem som er mest i sentrum. For at vi skal få et styrket politisk sentrum må vi delta aktivt i debatten om hva vi definerer som innholdet i det politiske sentrum. Vi må fokusere på innhold og ikke merkelapper. Hva er det som skiller det politiske sentrum fra høyre - og venstresiden?
Som sagt, det er artig at det er in å kalle seg sentrumspolitiker, men på et tidspunkt må vi gå videre til å definere innhold.

På det område har Senterungdommen en annen mulighet enn partiet har. Derfor er det spennende om Senterungdommen nå tar initiativ til en debatt om det politiske innholdet i sentrum. Det er nettopp innholdsdebatten om sentrumsverdiene som kan bidra til at Senterpartiet vil vokse seg utover det grunnfjellet vi i dag har.

Amme eller likestilt?

2011-10-24T10:22:00.000-07:00

Lysbakken har skapt debatt etter sitt utspill om amming, likestilling og valgfrihet. Statsråden mener at ammingen bør kunne vike for viktig hensyn som for eksempel likestilling.

Først er det viktig å si at amming er et personlig spørsmål som man som politiker bør være forsiktig med å ha sterke meninger om. Alle må bli møtt med respekt for det valget de tar, amming eller ikke amming.

Mye kunnskap, god tilrettelegging på de aller fleste sykehus, veiledning på helsestasjon og andre tiltak er viktige bidrag som sørger for at Norge ligger høyt på ammetoppen. Men det fører også til at mange føler seg presset til å amme, og at de som ikke klarer det av ulike årsaker føler seg mislykket. Det er noe vi må bort i fra. En mor som sliter og føler seg mislykket er ikke en optimal mor for sitt nyfødte barn.

Det kan være mange grunner til at noen familier velger og ikke amme eller velger å gå over til andre alternativer etter kort tid. Det kan være helsemessig årsaker, at barnet ikke får nok mat, eller praktiske grunner. Det jeg reagerer på med Lysbakkens utspill er at han drar inn likestillingsspørsmålet, og at han dermed setter det opp mot spørsmålet om amming. Det er ikke ammingen som gjør at vi ikke har oppnådd full likestilling i Norge. Mye bør kunne vike for likestillingen, men jeg klarer ikke å se at ammingen skal bli en av de grunnene.

Det er mange debatter som må tas og noen ordninger som må endres før vi kan oppnå mer likestilling mellom mor og far i småbarnsfasen. Alle familier må ta valg som de mener passer best for dem, men mindre amming er ikke svaret for å oppnå mer likestilling. Det er nok i større grad en avsporing fra debatten om hvordan vi skal få ordninger som gir valgfrihet til familiene, samtidig som ordningen er innrettet slik at både mor og far får knyttet viktige bånd med sitt barn det første leveåret.

Mostues luftslott

2011-10-20T13:02:00.000-07:00

Trude Mostue mener alle må vurdere om de egentlig har tid til å få barn. Hvis man skulle lagt Mostue definisjon av tid og penger til grunn så ville det vært få barnefødsler her i landet. Det kan virke som hun ikke helt har fulgt med på utviklingen de siste 20 årene. Det som har gjort at Norge lykkes så godt med å ha høye fødselstall samtidig som vi har høy yrkesdeltagelse(viktig grunnlag for velferdsstaten), i motsetning til mange land med lave fødselstall, er jo nettopp at kvinner ikke må ta et valg mellom karriere og familie. Det er overraskende at noen kvinner faktisk vil tilbake dit der man må velge mellom å være økonomisk avhenging av mannen sin eller det og ikke få barn.

Selv om Mostue ikke ser sammenhengen, så er den faktisk der. Hvis mor skal være hjemme i 2-3 år med hvert barn, så får det i de aller fleste tilfeller konsekvenser for karrieren. Selvfølgelig. Det er ikke alle som er i hennes situasjon, der man kan ta et valg om å være hjemme, uten noen konsekvenser for karrieren. For de fleste handler det også om økonomi. Ikke mange familier har råd til å leve på en inntekt i 2-3 år, i tillegg til å ha en au pair til å lette arbeidsbyrden.

Vi vet at det er en sammenheng mellom hvem som tar hovedansvar for barna de første årene, og hvem som sitter med hovedansvaret senere. Blant annet derfor er det viktig at far og barn for et tett forhold allerede det første året. Det fungerer ikke slik noen ser ut til å tro, at mor kan være hjemme i 3 år for hvert barn, samtidig som det ikke skal ha noen konsekvenser for arbeidsfordeling i hjemmet og hennes karriere. Vi vet at en skeiv arbeidsfordeling i hjemmet også setter seg, selv etter at den som har vært hjemmeværende går ut i jobb. Det er jo nettopp derfor at en jevnere fordeling av foreldrepermisjonen kan bidra til mer likestilling generelt.

Mostue mener likestillingen har gått for langt, ja hun blir faktisk dårlig av den. Det har hun selvfølgelig rett til å mene, men da må hun synliggjøre hva alternativet er. For hennes liv og løsninger fungerer ikke som mal for den gjennomsnittlige familie i Norge. Så hvor er det hun ønsker seg? Hva er konsekvensen for det norske samfunnet om en gjennomsnittlig småbarnsfamilie med 3 barn skal klare seg på en inntekt og ha en hjemmeværende mor i 6- 9 år?

Ja, det er viktig med valgfrihet. Ikke alle vil sende sine barn i barnehagen på fulltid når barnet er 1 år. I mange tilfeller kan en halvplass eller det å være hjemme på heltid være den beste løsningen. Da er fleksibel og god foreldrepermisjon, kontantstøtte og nok barnehageplasser viktig.. Det er viktig å kjempe for valgfriheten, men det gjøres ikke ved at vi følger en oppskrift som fører oss 20-30 år tilbake i tid.

Parlamentarisme eller formannskapsmodell?

2011-10-19T00:51:00.000-07:00

I går fulgte jeg debatten om valg av styreform i Nord-Trøndelag. Det var en spesiell opplevelse.

Det er åpenbart vanskelig for posisjonspartiene å finne gode argumenter for hvorfor parlamentarismen er bedre og mer demokratisk for Nord-Trøndelag enn det formannskapsmodellen er. Da må man jo ty til mindre gode argumenter. Bare det at flere dro inn Venstres historie som parlamentarismens innfører, er et godt eksempel. Det at noen i fullt alvor drar sammenligningen mellom Venstres kamp for parlamentarismen nasjonalt og innføringen fra 1884,(noe som betydde at det norske folket fikk mer makt på bekostning av kongens enevelde), og diskusjon rundt styreformen i Nord-Trøndelag, blir ganske søkt.

Det at man mangler gode argument på hvorfor Nord-Trøndelag blir mer demokratisk med en parlamentarisk styreform ser vi tydelig i et replikkordskifte der Høyre bruker tiden på å snakke om hvor viktig rolle fylkeskommunen har, og at det slett ikke er sånn at man har for få oppgaver.

Aps gruppeleder kritiserer formannskapsmodellen som brukes i kommunene rundt om i hele landet, og mener ansvaret er utydelig. Det mener Ap er det prinsipielle og ideologiske utgangspunktet for parlamentarismen. Har de da tenkt å innføre parlamentarismen i kommunene som styres av Ap? I de aller fleste kommunene finnes det et tydelig flertall som har klart og tydelig ansvar for hva som skjer. En viktig forskjell er at debatten og diskusjonen om saken skjer i felleskap etter at saken er lagt fram, og ikke i forkant.

Høyre og Arbeiderpartiet mener at mange kommuner har en kvasiparlamentarisme med store flertall og der mindretallet faller utenfor, noe de altså mener er negativt. Men det og innføre en parlamentarisme i Nord-Trøndelag som nettopp er med og forsterker dette trekket, er bra?

Storting og regjering er to separate organisasjoner, stort apparat, der alle er heltidspolitikere og ikke minst mange saker. Det kan ikke overføres til en fylkeskommune. Systemet blir for lite til at det passer. Og når heltidspolitikerne og det politiske miljøet består at fylkesrådet og posisjonens gruppeledere, betyr det lite at opposisjonen også har heltidsgruppeledere. Det blir ikke et sterkt politisk miljø som kan veie opp for den sentraliseringen av makt som fylkesrådet får. Et annet eksempel er komitemøtene. Etter 8 år har de enda ikke funnet sin form, og de har ikke den rollen de bør ha i det parlamentariske systemet.

Posisjonspartiene sier at debatten fortsatt skal foregå i fylkestinget. Ja, det stemmer. Men når prosessene allerede er ført og standpunkt tatt, så er det lite verdt. Det er jo ikke noe tvil om at lojaliteten til en innstilling blir sterkere når det er dine egne partikollegaer og det flertallet du som representant støtter, enn om fylkesrådmann hadde lagt den fram. Debatten er tatt før saken blir lagt fram. Det ser vi for eksempel ved at de få gangene noen av representantene fra flertallspartiene har gått inn for noe annet enn fylkesrådet, har de effektivt blitt pisket på plass før votering. Når vi i tillegg ser at flere og flere saker blir flyttet fra fylkestinget til rådet, så unngår man da også at de sakene skal bli reelt diskutert i fylkestinget. Eksempler på dette er de internasjonale kontaktene, selskaper som fylkestinget tidligere har hatt ansvar for og Innovasjon Norge.

Hvis man da allikevel vil ha parlamentarismen, så kreves det sterk vilje og mye politisk bevissthet for at fylkestinget ikke skal svekkes som en dynamisk politisk arena. Men nå har vi endt opp med de negative sidene av flertallsparlamentarismen, uten noen særlig positive trekk. Eksempler på dette er at parlamentarismen ikke har gitt oss en usynlig administrasjon der politikerne tar alt ansvar. Det ser vi både i komitemøter og i media.

Ja, det blir som om at Magnhild skal be departementsråden forklare hvorfor toget ikke går.

Det nytter ikke å si at parlamentarismen har sine demokratiske sider ved seg, selvfølgelig har den det, men hvilke argumenter har posisjonen for at parlamentarismen åpenbart er BEDRE enn formannskapsmodellen.

Forutsetningen for kirkeforliket er ikke tilstede

2011-10-04T03:48:00.000-07:00

For Senterpartiet var det en tydelig forutsetning for statskirkeforliket at oppslutningen i kirkevalget måtte blir betydelig større, og at vi skulle få en mer demokratisk kirke, før en eventuell endring i forholdet mellom stat og kirke skulle skje.

I forrige periode ble det fremmet et alternativt grunnlovsforslag fra en rekke Sp-representanter som et alternativ til de forslagene fra forliket. Dette grunnlovsforslaget ivaretar Senterpartiets primærstandpunkt om å beholde Den norske kirken som stats- og folkekirke, nedfelt i Grunnloven, og på Kongen som overhode for Kirken. Og at Kongen i kirkestatsråd (de statsrådene som er medlem av statskirken) fremdeles utnevner biskoper og slik sikrer en bred rekruttering til ledende stillinger i Den norske kirken.

Tanken var at dette skulle være en sikkerhetsventil i tilfelle demokratireformene i Kirken ikke fungerer i tråd med hensikten. Det er nå, etter min mening, grunn til å ta i bruk denne sikkerhetsventilen.

Valgresultatet fra 2009 og 2011 viser at dette ikke har skjedd. Oppslutningen ved bispedømmerådsvalget i 2011 var på 10,59 %. Oppslutningen totalt (både menighetsrådsvalget og bispedømmerådsvalget) var på 13,47 % av de stemmeberettigede. Selv om vi legger den høyeste deltagelsen til grunn er vi fremdeles svært langt unna det som kan kalles en mer demokratisk kirke og en stor valgdeltagelse.

Kirkeministeren tolker derfor kirkeforliket helt korrekt når hun sier at dette kan true hele kirkeforliket. Hun får da ikke støtte fra sine egne. Marianne Aasen (leder i utdanning- og kirkekomiteen, fra Ap) sier at forliket står ved lag, og ser på valgdeltagelsen og endringen av forholdet mellom stat og kirke som to adskilte saker.

Utnevning av biskoper i kirkelig statsråd berører selve kjernen i statskirkeordningen, og er viktig for å sikre et mangfold i bispekollegiet og på den måten avspeile den mangfoldige folkekirka. For å sikre en åpen og levende folkekirke er det viktig at vi ikke går videre med de endringene som ble foreslått i kirkeforliket.

<3 Statskirken <3

Å avvikle kontantstøtten er symbolpolitikk

2011-07-07T02:28:00.000-07:00

Brochmann-utvalget har gitt rom for nok en debatt om kontantstøtten som den store stygge ulven når det kommer til integrering. Både politikere fra Ap og SV og mange av landets største aviser hiver seg på debatten, kanskje ikke så overraskende at de griper tak i integreringsargumentet, de er jo i utgangspunktet mot ordningen. Det er så enkelt å være mot kontantstøtten. Det er ikke så kontroversielt, og det er så mye enklere enn å gå inn i debatten om de store integreringsutfordringene vi har.

Å fjerne kontantstøtten fordi man mener at den hindrer integrering av noen minoritetsfamilier er symbolpolitikk. Man gjør noe som er enkelt og synlig – men som ikke virker. Familiene det er snakk om her vil neppe endre adferd bare fordi kontantstøtten avvikles. Motviljen mot toinntektsfamilier stikker trolig dypere. Tall fra SSB og NAV viser også at mange ikke ønsker barnehageplass selv om kontantstøtten avvikles.

Kontantstøtten utgjør en liten og trolig ikke avgjørende del av inntekten til minoritetsfamiliene. I tillegg kan både overgangsstønad, bostøtte og barnetrygd være inne i bildet. De dårligst integrerte familiene som mange er så bekymret for kan altså ha rett på en omfattende pakke av velferdsordninger som til sammen gjør det mer lønnsomt å gå hjemme med barna.

En avvikling av kontantstøtten på grunn av integreringshensyn som mange har tatt til ordet for, gjør at vi ikke kommer særlig lengre på integreringen, samtidig som mange tusen andre barn og familier mister mulighet til et mer fleksibelt familieliv.

For å hindre tilfeller der mor og barn i stor grad blir isolert og i liten del deltar i samfunnet rundt seg, må vi komme med målrettete tiltak for den gruppen, og ikke avvikle en offentlig velferdsgode som er for alle. Hvis vi først går med på det prinsippet, så er det mange ordningen som står for fall i Norge.

Adressa viste nylig til en studie i fra Trondheim som sier at det er både stressende og utmattende for ettåringene å være fulltid i barnehagen. Dette viser at Senterpartiets forslag om å styrke kontantstøtten for 1-åringene er svært relevant. Det gir oss et signal på at det er mer fleksibilitet vi trenger, og ikke mindre. Flere kommuner bør også se at det er god familiepolitikk å gi tilbud om flere deltidsplasser i barnehagen, slik at de minste barna slipper fulle dager hverdag, men har mulighet til å være hjemme noen dager i uken.

Om surrogati og menneskehandel

2011-06-27T05:07:00.000-07:00

Man kan mene hva man vil om surrogati, men det å bruke eksemplet med den nye politidirektøren, som enkelte politikere og kommentatorer har gjort, er respektløst og vitner om lite perspektiv og innsikt i kompleksiteten som finnes i dette temaet..

Det å sammenligne bruk av surrogatmor i USA med menneskehandel er manglede respekt for de som har blitt utsatt for menneskehandel. Når vi vet hvordan kvinner og barn blir kjøpt og solgt, utnyttet i arbeid og som sexslaver, er det perspektivløst å si at bruk at surrogatmor i USA er det samme.

Øystein Mæland må stå for det han har gjort, men det er noe ganske annet å skal stå til ansvar for alle riksaviser og saken nærmest blir en sak for Stortinget. Jeg er ikke overrasket at kommentatorene kaster seg over dette, men at enkelte politikere går så langt som å si at det er umoralsk, synes jeg er respektløs. Det er lov til å reflektere over at dette ikke handler om noen som har kjørt for fort, bygd hus uten at alle papirene er i orden, men at det faktisk er barn inn i bilde. At de skal slippe å få se smurt utover i riksavisene at de har kommet til verden på en feil og umoralsk måte.

Den nye politidirektøren har faktisk ikke gjort noe galt. For norske menn er det ingenting i veien for å bruke sin egen sæd, slik at de både genetisk og juridisk er far til barnet som kommer til verden ved hjelp av en surrogatmor. Norske kvinner har imidlertid ikke samme mulighet, i og med at prinsippet om at den som føder barnet er barnets mor er det som gjelder, uavhengig av om barnet er ditt barn rent genetisk sett.

Så får de som synes denne muligheten som norske menn har i dag er umoralsk gå inn for å endre lovverket. Men det er ikke så enkelt. For dette er en veldig krevende debatt som rommer mange nyanser.

Er det greit med surrogatmor så lenge man ikke betaler for det? Hvis vi er så redd for at fattige kvinner blir utnyttet, bør vi åpne for bruk av surrogatmor i Norge? Er det greit hvis man stiller opp med egne egg og egen sæd, og kun benytter seg av en annen kvinnes livmor? Og hvorfor er det så uproblematisk med bruk av sæddonor, mens donasjon av egg ikke er lov, og ikke bruk av en livmor?

Dette sier noe om at det ikke finnes noen enkle svar og at grensene blir uklare, spesielt fordi ulike land har ulike prinsipper. Men nettopp derfor er det viktig at denne debatten føres med respekt for de som er berørt av temaet på ulike måter. Da kan vi ikke si til norske barn, som føler seg som alle andre norske barn, og som er høyt ønsket av sine foreldre, at de er utsatt for menneskehandel. Altså på nivå med barn som blir solgt som slaver i enkelte deler av verden.

For mye møllers tran, Arild?

2011-05-30T12:43:00.000-07:00

I Dagbladet kan vi lese at Arild Stokkan-Grande langer ut mot det han kaller ”jenteklubben grei”, nemlig nettverket Høye Hæler.

Han sier at det er nettopp dette vi har brukt mange år på å bekjempe. Det er noe som heter å uttale seg på manglende grunnlag, og denne saken er et prakteksemplar på nettopp dette. Hvis han hadde tatt seg bryet med å sjekke nettsiden til Høye Hæler vil han se at dette langt fra er noe hemmelig nettverk.

Er det virkelig arenaer, der kvinner møtes for å høre på gode foredragsholdere, få inspirasjon og motivasjon, vi skal kjempe mot? Jeg trodde det vi hadde brukt år på å bekjempe var at viktig avgjørelser ble tatt i lukkede rom, at noen i forkant av møte fordelte posisjonene seg i mellom, og at kvinner ble holdt utenfor avgjørelsene.

Det er kanskje ingen overraskelse at ”alle” kaster seg på for å kritisere dette initiativet. Behovet for gode oppslag veier nok tyngre enn det å forholde seg til fakta. Men hvis det er dette kampen for demokrati og åpenheten handler om, så har vi åpenbart ikke mange virkelig hemmelig nettverk i Norge.

Er det virkelig så ille at en gjeng kvinner møtes på Stortinget for å høre på gode foredragsholdere? Det er jo egentlig for få arenaer der man kan møtes på for å dele erfaringene og ha noen å diskutere med. Hvis vi i vår kamp mot lukkede nettverk begynner å rive ned gode treffpunkter så ødelegger vi mer enn vi hjelper. Hvis vi ønsker at flere kvinner i ledelsen er det jo blant annet noen å dele erfaringer med, treffe kvinner i samme situasjon og mulighet til å bygge nettverk som er viktig.

Stokkan- Grande må ha misforstått. Det å ha nettverk og det og møtes er ikke i seg selv verken tvilsomt eller skummelt. Det er når viktig avgjørelser blir flyttet hit, når det foregår tvilsomme byttehandler og når det er mer hemmeligholdelse enn åpenhet, at alarmklokkene bør ringe.

Hvis man skal kjempe en kamp mot hemmelig og lukkede nettverk så vil jeg anbefale at man starter med noen andre enn dem som faktisk har en nettside, og som opplyser om møtested og innhold og faktisk skriver på sin nettside at” Flere samlinger kommer og ønsker du å stå på vår email liste, ta kontakt, så sender vi deg informasjon når neste samling nærmer seg.”

Kontantstøtten - en katastrofe?

2011-04-14T03:39:00.000-07:00

Kjell Ingolf Ropstad fra KrF vil tredoble kontantstøtten til ettåringene. Dette skaper sterke reaksjoner hos Arbeiderpartiet og SV. Det sies blant annet at det er en katastrofe for integrering og likestilling.

Reaksjonene fra Ap og SV tyder på at de ikke ser familiens behov bak alle målene om likestilling og integrering. Det er ikke snakk om å holde barna hjemme fram til de begynner på skolen, det er snakk om de 3 første årene. Jeg mener at begge partiene bidrar til en stigmatisering av familiene som velger noe annet enn i barnehage, som om foreldre til kontantstøttebarn ikke ønsker det beste for sine barn.

Det kan virke som om at det å være hjemme med barn en tid utover foreldrepermisjon betyr at du er undertrykt og ikke likestilt. Jeg vil advare mot å sette likhetstegn mellom å prioritere familien og at det man ikke er likestilt. Da får man en veldig smal likestillingspolitikk som ikke vil nå alle.

Kontantstøtten ble ikke opprettet som et likestillings- og integreringstiltak. Noen ganger må det være lov til å sette familien først. Kontantstøtten gir familien mulighet til mer tid sammen de første årene, noe jeg tror vil være positivt for mange småbarnsfamilier.

Senterpartiet og regjeringen har sagt at vi ønsker å målrette og styrke kontantstøtten til 1-åringene. Da må vi ha på plass en styrking som tilsvarer det beløpet vi i dag bruker på kontantstøtte til 2-åringene. 10 000 kroner er å ta litt vel hardt i, men det er ingen tvil om at vi trenger en skikkelig styrking for at det skal bli et reelt valg for enda flere enn i dag.

Matmakt

2011-04-12T23:38:00.000-07:00

I dag kommer rapporten fra matkjedeutvalget. Det har på forhånd vært mange lekkasjer og spekulasjoner på hva utvalget kommer fram til. Det som har gått igjen har vært at Norge har dyr mat, et dårlig utvalg, og at matkjedenes makt har mye av skylda.

Rapporten har allerede klart å skape debatt om norsk matmakt og forbrukerpolitikk.

Skal vi dømme etter de reaksjonene som enkelte av matvarebaronene har kommet med, så virker det som de frykter det som kommer i rapporten. De har allerede dratt kortet om norsk landbruk, subsidier og toll. For det er jo blant norske bønder vi kan se at pengene og luksusen er, i motsetning til hos Reitan og co.

Tippenøkkelen, idretten og kulturen

2011-04-11T04:23:00.000-07:00

Arbeiderpartiet sitt landsmøte vedtok i helgen en økning av idrettens andel av tippenøkkelen. Kanskje ikke så overraskende, for det er ingen hemmelighet at det er tette bånd mellom Arbeiderpartiet og idretten. Noe vi også ser godt av gårsdagens søndagsrevyen på NRK. Dette har forståelig nok skapt store reaksjoner i flere deler av kultur-Norge. Hva betyr så en økning av idrettens andel til 64 %?

I dag er det sånn at idretten får 45,5 %, kulturen 36, 5 % og samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner får 18 %. Når Arbeiderpartiet sier de vil øke kulturens andel til 18 % så høres det jo litt merkelig ut når de i dag får 45,5 %. Men det er nemmelig sånn at bare 12 % av kulturens andel på 45, 5 % går direkte til kulturen. Det går blant annet til frifond, lokale og regionale kulturbygg og Den kulturelle skolesekken. Den resterende biten går til statskassen, men som man også kan lese ut av kulturbudsjettet, er disse midlene ”øremerket” kulturen.

Jeg frykter derfor at når idretten sier de tar fra statskassa, så vil de i realiteten ta fra kulturen. Det er ikke kommet opp med en troverdig plan og løsning for å sikre at kulturen ikke blir taperne. Konsekvensen kan bli at idretten lever godt med sine 64 % av tippemidlene, mens kulturen må kjempe for sine midler i de årlige budsjettforhandlingene. Selv om vi har en kulturvennlig regjering, så kan det føre til at deres situasjon vil bli mer utrygg. Selv om bare 12 % går direkte til enkelte formål, så har det fram til nå vært sagt at hele 36, 5% skal brukes på kulturfeltet.

Senterpartiet er positiv til mer midler både til idretten og til kulturen, og det er ingen tvil om at idretten har et stort behov for midler til bygging av idrettsanlegg. Dette ønsker også Senterpartiet å bidra til. Men er dette rett måte og gjøre det på? En endring av tippenøkkelen til idrettens fordel må også ha en tydelig plan og forutsigbarhet for kulturlivet.

Innlegg i Stortinget om datalagring

2011-04-04T10:20:00.001-07:00

Et demokrati kjennetegnes blant annet ved at borgerne kontrollere staten, og ikke omvendt. Det en en viktig rolle vi som politikere har når vi skal sikre denne balansen. Personvernet vil alltid være under press, og ny teknologi gir muligheter for økt overvåkning. Da har vi som politikere et ansvar for å sette grensene for teknologien når det finnes interessekonflikter; som her opp mot personvernet og rettsstatsprinsipper.

Datalagringsdirektivet pålegger staten å lagre alle trafikkdata om telefoni- og internettbruk. Lagring av data i et slikt enormt omfang som direktivet pålegger, innebærer at myndighetene forestår en systematisk og vedvarende ”screening” av hele befolkningens bruk av dagligdagse kommunikasjonsmidler.Inngrepet i befolkningens private forhold er meget betydelig og faren for misbruk er stor. Dette utfordrer også etablerte rettigheter som for eksempel pressens kildevern.

Det er en teoretisk diskusjon om man skal kalle direktivets regler overvåking eller ikke. Uansett medfører direktivet at det lagres vesentlig mye mer informasjon om oss enn tidligere og uten at det er mistanke om staffbare forhold som begrunner lagringen

Det kan virke som Arbeiderpartiet og Høyre ønsker seg en tilstand der individet er underordnet statens behov for kunnskap om og kontroll med individene. En slags tanke om at alle problem kan løses ved en stor innhenting og lagring av personopplysninger. Når teknologien gjør dette mulig, så må vi som politikere være med å sette grenser som er med og beskytter viktige menneskerettighetsprinsipper.

Den kraftige økningen i registreringen av opplysninger om den enkelte også fører til en betydelig økt risiko for misbruk. Vi har i mange saker den siste tiden sett at tilsynelatende sikker informasjon havner på avveie. Vi kan ikke være så naive at vi ikke tar innover oss at det også kan skje her. Da kan man jo tenke seg hvilke omfattende konsekvenser det vil få for grunnleggende prinsipp som retten til et privatliv og ytringsfrihet.

Informasjonen som eksisterer kan bli brukt i en helt annen sammenheng enn hva man først tenkte seg. Derfor er det nødvendig å se på direktivets konsekvenser i andre sammenhenger enn hva direktivet selv gir grunnlag for. Det er grunn til å tenke seg at det i framtiden vil bli åpnet for nye måter å bruke opplysningene. Direktivet åpner således for en prinsipiell aksept av en generell ”screening” av hele befolkningens dagligdagse gjøremål som på sikt kan medføre at personvernet innskrenkes ytterligere.

Flere representanter fra Ap har i dag vist til politets holdning i saken. Ja, hvis man skal følge den argumentasjonen, så finnes det vel knapt grenser for hvor langt vi kan gå. Det er en grunn til at vi som stortingsrepresentanter og politet ikke har de samme rollene og oppgavene, og det er gode grunner til at det ikke er politet som skal legge føringene på hva som er nødvendig tiltak og hva som ikke er det.

Det kan virke som Høyre og Arbeiderpartiet ikke ser bredden og konsekvensen av det de nå ønsker å gå inn for. Men med det hastverket de har i å få gjennom saken i Stortinget, så virker det heller ikke som de er interessert i få denne kunnskapen.

Det kongelig norske Arbeiderparti

2011-04-04T03:59:00.000-07:00

I dag skal Stortinget behandle datalagringsdirektivet. Mye av debatten vil selvfølgelig handle om selve saken, men det er også på sin plass at noen bruker tid på selve prosessen. I denne saken har Høyre og Arbeiderpartiet har funnet sammen. Det er noe som åpenbart har fått fram det verste i Arbeiderpartiet.

Det er vanskelig å se innspurten på behandlingen av saken som noe annet enn maktmisbruk og arroganse ovenfor Stortinget.

Arbeiderpartiet har hatt et veldig hastverk med å få saken gjennom. Det er i seg selv viktig at saker som man behandler i Stortinget får en god og skikkelig behandling. Men kanskje spesielt viktig er det at saker som omhandler viktig prinsipp som maktbalansen mellom stat og individ får en god og grundig behandling. Men det er kanskje ikke så viktig for Arbeiderpartiet og Høyre?

Rett før komiteen skal avgi sin sak kommer Ap og Høyre med sine merknader til saken, dette fører til at saken må utsettes slik at de andre partiene kunne få belyst konsekvensene av avtalen. Men på grunn av kort tidsfirst er det ikke mulig å få alle fakta på bordet. I svar på spørsmål fra komiteen skriver både justisdepartementet og samferdselsdepartementet at de ikke kan si noe om de praktiske og økonomiske konsekvensene av forslaget. Allikevel presser Ap og Høyre på for at saken skal gjennom Stortinget. De har heller ikke tid til å vente på EUs evaluering av saken. Man kan jo spørre seg om hvorfor de har et sånt hastverk.

Å innføre datalagringsdirektivet er å legge det demokratiske rettsprinsippet om at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist til side. Dette medfører noe helt nytt i norsk rettspraksis. Datalagringsdirektivet betyr ikke bare et skritt inn i et overvåkingssamfunn, men medfører også at man tråkker over en prinsipiell grense for selve rettsstaten.

Det jeg synes er mest skremmende er den bevisstløse og prinsippløse argumentasjonen hos enkelte; Jeg har jo ikke noe å skjule, så hvorfor ikke.

Da kan man virkelig spørre seg om evnen å tenke utover seg, sitt og dagen i dag er tilstedet. Som politikere har vi et ansvar til å tenke framover, og til å forsøke å se hvilke konsekvenser våre vedtak kan få i framtiden. Det er spesielt viktig på et område med rask utvikling av teknologi som vil åpne for muligheter som ikke finnes i dag. Det er politikkens rolle å sette grensene for teknologien når det finnes interessekonflikter; som her opp mot personvernet og rettsstatsprinsipper.

For hva vil en aksept for lagring av denne typen personopplysninger for hele befolkningen føre til i framtiden?

Hvordan kan vi sette grensen mot neste steg, som lagringsplikt for personopplysninger vi etterlater oss også i andre sammenhenger? Hvordan kan vi, etter å ha trådt over en prinsipielt viktig grense, si nei til pålagt og utvidet lagringstid for sosiale nettsamfunn, bomstasjoner eller de nye kameraene for måling av gjennomsnittsfart på veiene? Når man hører den prinsippløse argumentasjonen fra flere i Ap og Høyre, så kan det virke som at veien er kort til enda mer overvåkning og kartlegging.

Arbeiderpartiet og Høyre viser til politiets holdning i saken. Hvis man følger politiets argumentasjon så blir fort det enkleste det totalitære. Dette handler om mer enn politiets virkemiddel, det handler om makt mellom stat og individ.

Når vi hører på Aps argumentasjon så er det jo merkelig at de ikke ønsker å gå enda lengre. For hvis vi virkelig skal få oppklart flere forbrytelser så bør de jo gå inn for en full overvåkning av hver enkelt. For hvis du er uskyldig så har du jo ingenting å skjule?

Landsmøte; same procedure as last year?

2011-03-21T14:29:00.000-07:00

Det tar litt tid å lande etter et landsmøte. Mange inntrykk, lange dager, mye folk og ikke minst sene kvelder med dans og sang.

Landsmøte på Hell vil ikke gå inn i historien som det landsmøte som hadde de tøffe debattene om kontroversielle tema. Men jeg tror det vil stå igjen et inntrykk av at dette var landsmøte partiet trengte for å samle troppene etter en tøff tid. Et landsmøte med et helt fantastisk fest og utrolig god stemning. Samtidig vil det bli husket for det landsmøte da vi fikk en ny nestleder. En som har vært kontroversiell og som mange har sett på som en utfordrer og en som har vært i opposisjon til dagens ledelse.

Det er mange som har store forventninger til Ola Borten Moe. Både som statsråd, men også forventninger til hva han kan få utrettet som nestleder i partiet. Ønsket om mer fokus på ideologi, mer debatt, en skjerpet partiprofil og et løft for sentrum er noe av det som blir forventet. Landsmøte ble i så måte en god start for den nye nestlederen, med utspill om Lofoten, nasjonsbygging og resolusjon om tidlig ultralyd.

I tillegg til det kontroversielle temaet om ultralyd, var det stor diskusjon rundt en utvidelse av antall deltagere på landsmøte. I begge sakene valgte vi det ”tryggeste.” Resolusjonen ble oversendt og den andre saken ble utsatt.

Kanskje var det rett. Det er mye kunnskap vi enda ikke har. Men det er argumentasjonen som er alvorlig. Enkelte er rett og slett redd for debatt, redd for at vi skal være uenige. Noen sa til og med at slike kontroversielle saker bør ikke diskuteres i landsmøte. Da kan man jo spørre seg hva landsmøte skal brukes til. Er det ikke nettopp disse sakene det vil være viktig at landsmøte mener noe om? Er det ikke i disse sakene stortingsrepresentanter bør få et signal om hva partiet mener?

Jeg synes dessverre at resolusjonsbehandlingen på årets landsmøte blir litt ” same procedure as last year”. Partiet ønsker å diskutere nye saker og profilere oss på flere områder, men ender opp med tradisjonelle uttalelser som vei, landbruk, eldreomsorg og oljevernberedskap. Dette er selvsagt viktig tema, men det er også tema der vi allerede har mye gjennomdiskutert og vedtatt politikk.

En av våre store utfordringer framover er at vi må tørre å ta de kontroversielle debattene og tørre å prøve oss på nye områder. Vi må tørre å prioritere og gi tydelige bestillinger. Der vil selvfølgelig det nye arbeidsutvalget spille en viktig rolle, men dette er også et ansvar hele partiet må ta på seg.

Vi må passe oss så ikke landsmøte ender opp med å bli en velregissert utspillsarena der det meste av rammene allerede er lagt. Kanskje er det nettopp en utvidelse av landsmøte vi trenger for å skape en mer levende debatt?

Hva med familien?

2011-03-21T05:05:00.000-07:00

De aller fleste av oss har vokst opp i en familie. Det betyr at når vi vil gjøre noe for barn og når vi er opptatt av tidlig innsats, så må vi begynne med familien. I Senterpartiets program står det at familien er den grunnleggende sosiale enheten i samfunnet. Men når spurte vi oss sist om hvordan det står til med familiene i Norge?

Debatten rundt familien og familiepolitikken begrenser seg ofte til å handle om en veldig liten del av familielivet. Det blir ofte en diskusjon for og mot fedrekvote og kontantstøtte. Noen partier bruker familiepolitikken som en plattform for å fremme andre politiske saker. Når KrF snakker om familiepolitikk blir det gjernemed en moralsk fordømmende undertone. Høyresida utnytter debattene om familiepolitikken i et retorisk spill om valgfrihet. Ap og SV snakker helst om viktigheten av familien for å oppnå full likestilling.

Regjeringen har hatt stort fokus på likestilling, men alt for lite på familiepolitikken.

Hvordan kan vi få færre samlivsbrudd, hvilke konsekvenser har likestillingen for familien, og hva betyr det for familien at så å si alle barn er i barnehagen fra de er 1 år, og at de tilbringer store deler av dagen der. Hvor oppmerksom er vi på at flere og flere oppgaver blir tatt fra familien, og blir lagt over i offentlig regi. Dette er viktige verdispørsmål som påvirker familien som en av samfunnets bærende strukturer, og som stilles alt for sjelden i den politiske debatten.

Hvert år opplever omkring 20.000 norske barn at foreldrene går fra hverandre. De fleste barn klarer seg bra etter et samlivsbrudd, men barn som har opplevd dette er mer utsatt for å få problemer enn andre barn. Flere konfliktfylte familier fører til flere saker for barnevernet. Stabile og sterke familier er et viktig forebyggende tiltak i seg selv. Klarer vi å gi flere familier verktøy til å komme seg gjennom vanskelige perioder, så sparer vi det igjen på andre områder.

Familievernet er et godt eksempel på dette. De har blant annet tilbud om samlivskurs og mekling for familier som trenger hjelp for å få livet på rett kjøl igjen.

Senterpartiet bør ha som mål at skilsmissetallene skal gå ned. Vi må ta debatten om likestillingens konsekvenser i familiepolitikken. Familien blir i dag for lite anerkjent i utformingen av politikk på andre områder. Vi må bidra til at den må med i diskusjonen rundt arbeidsliv, og utformingen av skole- og helsepolitikk.

Senterpartiet må snakke mer om den politikken som berører folk til daglig. Dette er problemstillinger som både småbarnsforeldrene og besteforeldregenerasjonen kjenner seg igjen i, fordi det handler om fremtiden. Omsorgsbegrepet må også gi rom for familien.

Senterpartiet skal ta familien på alvor, gi svar på de nye utfordringene, og gå foran for å utforme fremtidas familiepolitikk.

Sak om Vårt Land om samme tema: http://www.vl.no/samfunn/article121622.zrm

Barneoppdragelse: Tigerforeldre og andre foreldre

2011-03-15T12:44:00.000-07:00

Etter at kinesiske Amy Chua skrev boken "Battle Hymn of the Tiger Mother" har hun skapt debatt rundt sine tanker rundt barneoppdragelse både i Norge og i USA. Hun mener at hennes type oppdragelse er den som bidrar til at kinesiske mødre oppdrar mer suksessfulle barn enn vestlige mødre.
VG skriver blant annet at norske foreldre beskyldes for å være for slappe, og at våre ”glasurbarn” taper i forhold til ”tigerbarna”.

Ja, det er ikke første gang nordmenn blir kalt bortskjemte. At vi blir sløve av oljepenger og samdfunnets sikkerhetsnett. Kanskje har vi dratt vår ”forhandlingsoppdragelse” vel langt? Kanskje det er for få foreldre som pusher sine barn videre, og mange som tror foreldrerollen er en popularitetskonkurranse.

Men er det ”tigermødrene” som sitter med svaret på våre utfordringer?

Her er noe av det Amy Chuas barn ikke fikk oppleve:

Ha med noen hjem fra skolen eller bli med noen hjem fra skolen for å leke
Se på TV eller spille Playstation
Velge sine egne aktiviteter
Få dårligere karakterer enn A
Ikke være den beste studenten i alle fag utenom gym og drama
Å spille et annet instrument enn fiolin og piano
Å ikke spille fiolin eller piano

Vi kan også høre om at da hennes 4 år gamle datter ga hennes et bursdagskort var hennes tilbakemelding: «Dette er ikke bra nok, jeg vil ikke ha dette kortet. Jeg vil ha et du har brukt mer tid og krefter på.» I tillegg til at hun kalte datteren sin for søppel, patetisk, lat og feig. Nektet at hun forlot pianokrakken for å gå på do.

Det har aldri vært lett for foreldre å sette grenser for barn. Men vi lever heldigvis i en tid hvor vi skjønner at det ikke er forskjell på barn og ordentlige mennesker, og der barn blir respektert. Så fører barns likeverd også til nye utfordringer i barneoppdragelsen, men det får vi igjen for i massevis. Eller som Skarbø Moen skriver i VG Til gjengjeld har vi vunnet noe mye viktigere: Frykten er borte fra norske barneøyne.

Jeg tror at et oppdragelsesregime i Amy Chuas regi vil føre til et kaldere samfunn. Hva med å lære seg noe så grunnleggende som empati, samarbeid, evne å sette grenser for seg selv og andre, ha sosial omgang med andre, og verdsette andre mennesker for dem de er. Dette er verdier det er viktig at vi fortsatt kan bygge det norske samfunnet på.

I debatten om norsk barneoppdragelse og bortskjemte barn kan vi ha med oss noen ord av Jesper Juul:
Vi kan ikke skjemme bort barn ved å gi dem for mye at det de trenger. Såkalt bortskjemte barn er barn som får altfor lite av det de trenger, og for mye av det de har lyst på, eller det foreldrene gir dem for å få fred eller god samvittighet.

Vern om norske forbrukere sine rettigheter

2011-01-13T04:37:00.000-08:00

Norge anser seg for å være blant de beste i klassen på forbrukervern. Det er vel nettopp derfor at forbrukerdirektivet har skapt debatt, og direktivet har skapt en usikkerhet rundt framtiden for norske forbrukere sine rettigheter. Utgangspunktet for direktivet var en ”totalharmonisering” av forbrukerrettigheter i EU/EØS-området der ingen land har mulighet til å gå lengre for å beskytte sine forbrukere enn det som blir lagt opp til i direktivet..

For norske forbrukere har det spesielt handlet om fem års reklamasjonsfrist for varer som kjøleskap, TV og vaskemaskiner, om at avtaler inngått ved telefonsalg bare er gyldig hvis forbrukeren har gitt skriftlig samtykke og mulighet til å bevare det høyre nivået av beskyttelse mot urimelige avtalevilkår.

Det er viktige rettigheter som er bygd opp over tid, og som det er viktig at vi kjemper for å beholde.

Det har betryggende å se at det har vært et stort engasjement fra norsk side i denne saken, både engasjement fra regjering, men ikke minst i fra forbrukermyndigheten. Arbeidet ser ut til å bære frukter, direktivet kan bli endret på flere punkter som vil være til forbrukernes fordel.

En av endringene som er kommet underveis, er at Kommisjonen har gått fra et mål om totalharmonisering, og til at man i stedet vil gå inn for at på enkelte områder vil det være mulighet til å gå lengre enn det direktivet legger til grunn. Det er bra at statsråden melder at den videre utviklingen i saken vil bli fulgt nøye av norske myndigheter.

Denne saken er et godt eksempel på at regjeringa og norske myndigheter ivaretar viktige nasjonale interesser for oss som forbrukere, men også som borgere, overfor et EU som alt for ensidig baserer seg på frikonkurranse- og markedslogikk

Bra at familiene bruker tid sammen

2010-10-13T10:55:00.000-07:00

Flere medier i dag, der iblant Adressa viser til tall fra NAV som sier at over halvparten av mødrene er helt eller delvis hjemme når far tar ut fedrekvoten.

Det er veldig positivt at flere og flere fedre tar ut foreldrepermisjon, og at de samtidig tar lengre permisjon enn tidligere. Vi er altså på rett vei med tanke på målet om et likestilt foreldreskap.

Men så kommer diskusjonen om det var slik fedrekvoten var tenkt? Fungerer den som den skal når mor er hjemme under fedrekvoten?
Nei, det var kanskje ikke sånn fedrekvoten var tenkt. Men det er positivt at familiene bruker noen uker og måneder sammen, for er det noe dagens familier trenger mer av, så er det mer tid sammen som familie.

Men dette får også andre konsekvenser. For det som er problematisk i denne saken, er at det er halvparten av mødrene som tar ulønnet permisjon. Hva med far? NAV- rapport fra 2009; Moderne familier - tradisjonelle valg, viser at i 73 prosent av tilfellene var det bare mor som hadde tatt ut ulønnet permisjon, mens i 17 prosent av tilfellene var det far som tok ut den ulønnede permisjonen.

Flertallet av mødrene som tar ut ulønnet permisjon i etterkant av foreldrepermisjonen (71 %), tar ut mellom én og 20 uker. 12 prosent av mødrene oppga at de skulle ha ett helt års ulønnet permisjon. Gjennomsnittlig uttak av ulønnet permisjon blant mødrene var 19 uker. De fleste fedrene som skulle ha ulønnet permisjon (76 %), oppga at de skulle ta ut mellom én og fire uker. Gjennomsnittlig uttak av ulønnet permisjon blant fedrene var 5 uker. I tillegg til at færre fedre tar ut ulønnet permisjon, tar de altså kortere perioder enn mødrene.

Familier som er intervjuet av diverse medier i dag sier at far var aktiv og deltagende også da mor hadde premisjon, og ikke bare under sin del av permisjonen. Det er bra, og det skulle vel egentlig bare mangle. Problemet er bare at mens mor tar av seg det meste som skjer hjemmet i løpet dagen, så er far ute i jobb, bygger seg opp i arbeidslivet og sparer til sin pensjon. Dette fører til at lønnsforskjellene øker. Når mor i utgangspunktet tar den største del av permisjonen, I TLLEGG skal ta uker og måneder med ulønnet permisjon, så er det ikke rart at kvinner henger etter på lønn og i arbeidslivet.

Jeg mener dette er enda et tegn på at det trengs en helhetlig diskusjon rundt norsk familiepolitikk. For dette handler om mer enn bare fordelingen av foreldrepermisjon. Familiene ønsker seg mer tid sammen, det handler om alt fra organisering av barnehage, skole, arbeidsliv og fritidsaktiviteter. Vi er veldig likestilte i Norge, dette får også innvirkning på familiepolitikken. Hva fører dette til for familien? Hva trengs for å få på plass en moderne og framtidsrettet familiepolitikk?

Satsing på barn, unge og kultur

2010-10-05T04:12:00.000-07:00

I dag er den store dagen for statsbudsjettet her, og selv nasjonale medier fokuserer på økte avgifter for tobakk, snus og alkohol, så finnes det også mange gode saker for Nord-Trøndelag i budsjettet.

Barnevern er et område som har vært mye diskutert det siste året, og mange triste saker har synliggjort det store behovet som finnes. Derfor er det veldig bra at regjeringen nå foreslår en pott på 240 millioner kroner til barnevern, der Nord-Trøndelag får 6 074 000 kroner. Disse midlene skal brukes til flere ansatte og til kompetanseheving i det kommunale barnevernet.

Dette vil være viktig for å sørge for at enda flere barn og unge skal få vokse opp i trygge hjem, og med gode omsorgspersoner.
Kultur er absolutt en vinner av årets statsbudsjett. Selv med et stramt budsjett holder vi det som er lovt i kulturløftet, og er opp i 0,91 av statsbudsjettet. For Nord-Trøndelag sin del er det svært gledelig at Nord-Trøndelag teater får 2,4 millioner, noe som vil være med å tette det gapet som har vært.

Momskompensasjonsordningen har vært viktig for frivillige lag og organisasjoner. Vi følger nå opptrappingsplanen, og er opp i 608 millioner kroner. Samtidig er vi oppe i 60 millioner for momskompensasjon for idrettsanlegg.

For at flere skal fullføre videregående utdanning er det bevilget 425 millioner kroner til målrettede tiltak. Dette er blant annet tettere oppfølging av elver med svake grunnleggende ferdigheter, lette overgangen mellom ungdomsskole og videregående, samt videreføring av satsing på lærlinger.

Alt i alt mener jeg dette er et budsjett som gjør at vi er på rett vei med tanke på barnevernet, vi har klart å vri satsingen på kulturområdet i en bra retning, og tradisjonelle Sp-saker som vei, kommuneøkonomi og fornybarenergi er godt synlig i budsjettet

Familiepolitikk på dagsorden

2010-10-04T14:07:00.000-07:00

Trontaledebatten er en anledning til å diskutere viktige saker for sesjonen vi nå er i gang med. Et mål for perioden bør være å styrke barns rettigheter, og sørge for at enda flere barn får vokse opp med trygge rammer og i gode hjem.

Barnevernet er viktig for å nå dette målet, dette ble også nevnt i trontalen.
Jeg vil dele opp utfordringene i barnevernet i to deler. Det første er en bevilgingskrise. Vi ser at flere og flere trenger hjelp, og det dukker opp flere alvorlige saker. Men vi har ikke lyktes i å oppjustere med ansatte og tiltak i den samme takt som saksmengden.

For å bremse den store veksten og redusere presse på barnevernet må vi komme tidligere inn, og legge mer i begrepet forebygging. Det kan være alt fra miljøterapeuter i skolen, bedre opplæring av barnehageansatte, og lærere, forsterket helsestasjonen og et styrket familievern.

Den andre utfordringen, som kanskje er den største, for den kan vi ikke bevilge oss ut i fra. Det handler om selve organiseringen av barnevernet. Vi må se på ansvars- og oppgavefordelingen vi har i dag. Mitt utgangspunkt er at vi må styrke det kommunale barnevernet, og vi må ha mer kunnskap og flere virkemidler i førstelinjen.

Et annet viktig området for barn og oppvekstsvilkår, er familiepolitikken.

Foreldrepermisjonsordningen er mye debattert i stortinget. Senterpartiets utgangspunkt er at vi skal få en ordning som gir muligheter og valgfrihet for familien, og at vi får en ordning som bidrar til at både mor og far påtar seg det ansvaret som følger med det å få barn.

Jeg håper også at vi får en debatt rundt familien, og familiens rolle i dagens samfunn. Familien må løftes inn i alle politikkområder, og i større grad enn i dag bli respektert som en av samfunnets bærebjelker. Vi må ta konsekvensen av at Norge er blant verdens mest likestilte land, hvor vi har lyktes med en høy yrkesdeltakelse blant kvinner samtidig som vi fortsatt får mange barn.

Da trenger en moderne familiepolitikk som er tilpasset alle familier, og en politikk som er tilpasset dagens samfunn. Vi ser at barn tilbringer stor del av dagen i skole og barnehage, man begynner tidligere i barnehage enn før, og foreldre som opplever at de lever i tidsklemma. Når mor og far skal bemanne hjemmet og ha ansvar for barna på skift blir det lite rom for tid sammen som familie. Det handler altså ikke bare om økonomi, men også om familiens oppgaver, og kanskje den største utfordringen for mange, familiens behov for å ha tid sammen.

Ikke alle foreldre er i stand til å ta seg av ungene sine på en god måte. I noen tilfeller utøver foreldrene vold mot egne barn, og barn utsettes for grov omsorgssvikt. Barnevernet er til for barnets skyld, og da må hensynet til barnet veie tyngre enn behovene til foreldre. Å gi vern og omsorg til barnet er uansett vår viktigste oppgave!

Nærheten til fødeavdelingen

2010-10-04T03:55:00.000-07:00

Å bevare fødeavdelingene på lokalsykehusene er et mye diskutert tema, til tross for betydningen nærhet har for brukerne av tilbudet. Det bør være en selvfølge å vite at veien fra hjem til fødeavdeling er overkommelig og at hjelpen som er å få holder mål.

I sommer besøkte jeg fødeavdelingen på Kongsberg Sykehus, en avdeling det har vært debatt rundt i mange år. Debatt til tross – avdelingen har gjentatte ganger gjort seg berettiget til å overleve.

Hva avstand angår, er veien til Drammen som er nærmeste alternativ, overkommelig for de bosatt i Kongsberg. Men for fødende som fra før har over en times reisevei til Kongsberg er det å beholde avdelingen en nødvendighet. Det er de som vil bli rammet ved en eventuell nedleggelse og miste tryggheten som ligger i å vite at tilbudet finnes innen rekkevidde. Fødeavdelingen på Kongsberg er slik sett en viktig forutsetning for å unngå økning i risikoen lengre reisevei ofte medfører for mor og barn.

Nærhet er imidlertid ikke nok alene, hvis kvaliteten ikke holder tilbudet på Kongsberg skiller seg ut ved at avdelingen har samlokalisert oppfølging i svangerskapet, føde og barsel.. Denne samlokaliseringen gir blivende foreldre god faglig oppfølging og stor trygghet, og er et godt eksempel på at mindre fødeavdelinger også kan være solide! Små fødeavdelinger er i tillegg i stand til å tilby ro, mer personlig oppfølging og muligheter for flere liggedøgn. Dette er tilbud som ofte forsvinner fra større avdelinger, noe man bl.a. ser i Oslo med sprengt kapasitet og nybakte mødre som sendes veldig tidlig hjem etter fødselen.

I et land som Norge er vi avhengig av både store og små fødeavdelinger. Derfor må utnytte mulighetene for kompetanseheving som ligger nettopp i dette mangfoldet. For å sikre et høyt faglig nivå hos alle jordmødre må de, som annet helsepersonell, få mengdetrening. Dette kan gjennomføres ved å tilrettelegge for hospitering mellom små og store sykehus. Jordmødre og leger må få nok praksis til å opprettholde og styrke sin kompetanse, og sørge for økt trygghet for pasienter samt gjøre jobbene mer interessante for de ansatte gjennom erfarings- og kompetanseutveksling..

Fødeavdelingen på Kongsberg sykehus har til tross for debatt hatt en utrolig stabil arbeidskraft på avdelingen, har et godt tilbud og har uttalige ganger gjort seg fortjent til å overleve. Senterpartiet vil jobbe for å opprettholde dette tilbudet ved Kongsberg og de andre lokalsykehusene og sette tydelige krav til kvalitet og kompetanse.

Et oppdrag uten tidsfrist

2010-06-16T08:39:00.000-07:00

Det er jevnlig diskusjoner rundt norsk deltagelse i Afghanistan, og om landets framtidsutsikter. Jeg mener det er både riktig og viktig at vi diskuterer både situasjonen i Afghanistan og Norges rolle, men utfordringen kommer når det skapes tvil om vår støtte til ISAF-operasjonen og hele vår tilstedeværelse i landet.

Norge har lenge hatt den holdningen at vi må gjøre afghanerne i stand til å styre sitt eget land. De må få bygge sitt land og sitt styresett ut fra sine forutsetninger og sin kultur. Men det er heller ingen tvil om at de også har stort behov for støtte og hjelp på veien.

For å kunne bygge landet trenger de også trygghet og stabilitet, da spiller blant annet norske soldater en viktig rolle. Derfor blir hele diskusjonen om en tidsfrist en diskusjon som starter i feil ende. Vi må også gi dem tid til å gjøre den jobben de skal gjøre, sånn at de en dag er klar for den hverdagen som kommer når NATO er ute av landet.

Det er klart at det er behagelig om vi kunne trekke oss ut, og overlate den tøffe jobben til andre land, eller til og med overlate alt til afghanerne selv. Men jeg tror ikke den mest behagelige løsningen er den beste løsningen.

Bygging av demokrati og et godt styresett tar tid. Men det er blant annet derfor vi er der, for å bidra til trygghet i Afghanistan. Eller som Jens Stoltenberg sa i sin tale til norske soldater: "Dere har valgt å reise ut for å forsvare de verdiene samfunnet der hjemme bygger på. For å legge grunnlaget for at afghanske barn en dag skal få føle den samme glede som norske barn føler i dag."

Den siste tiden har vi sett mer av den tøffe hverdagen mange av våre soldater har gjennom sitt oppdrag fra Norge. Da er det viktig at alle, spesielt politikere, er med å gir full oppbacking for den jobben de gjør i Afghanistan på oppdrag fra sitt hjemland.

Ja til statskirken!

2010-06-11T04:27:00.000-07:00

I dag har Stortinget diskutert presesfunksjonen i Den norske kirke, og da fikk selvfølgelig lokaliseringsdiskusjonen mye fokus.

For Senterpartiet har dette vært en grei diskusjon. Historisk er Trondheim landet sin naturlige kirkehovedstad, og Senterpartiet har programfesta at vi ønsker Trondheim som kirkehovedstad. Selve nasjonalhelligdommen ligg i Trondheim med Nidarosdomen – og mange mener at hjertet i Den norske kirken ligger i denne byen. En tydelig forankring av embetet i Nidaros domkirke og Erkebispegården vil synliggjøre kirkens tusenårige historie i landet og styrke Trondheim som et nasjonalt kirkesenter.

Opposisjonen mener dette er distriktspolitikk, overstyring og maktmisbruk. FrP sa til og med at dette var som å sparke noen som ligger nede. Det er spesielt at opposisjonen i så stor grad undervurderer saken, og ikke ser at kirken er mer en kun de valgte organene i kirken, som forøvrig er veldig lite representativ.

Diskusjonen rundt lokalisering av presesfunksjonen har skapt stor debatt over hele landet.For Senterpartiet har det viktig å ta helhetlige valg basert på innspill både fra kirkens valgte organer, men ikke minst også lytte til andre stemmer som ikke er representert direkte i Kirkemøtet. Det er en del av den brede folkekirken som vi har i Norge.

Noe som bekymret meg i debatten var at mange prøvde å skape en motsetning mellom ønsket om å ha et styrket demokrati i kirken, samtidig som vi har en statskirke. Ja, alle partiene i Stortinget var med på kirkeforliket, MEN for oss er det en klar forutsetning om demokratiutviklingen i kirken.

Personlig mener jeg at vi aldri burde ha gått med på det kirkeforliket. Men selv med dette forliket i bunn, så er det ingen selvfølge at vi skal bidra til en avvikling av statskirken. Jeg mener at vi også i framtiden skal ha en bred og inkluderende folkekirke i Norge.

Mammakvote, pappakvote og felleskvote

2010-06-09T01:43:00.001-07:00

I går hadde vi nok en debatt i stortinget om foreldrepermisjon. Dette er en sak som skaper stort engasjement og som mange har meninger om.
Høyre og FrP vil fjerne pappakvoten, og vil ha en frifordeling av permisjonen. Jeg mener det viktig at familiene har valgfrihet og kan velge det som passer dem, men synes ikke det er for mye at vi stiller krav om at både mor og far bør prioritere 10 uker av sitt liv til være sammen med barnet i løpet av de 3 første leveårene.

Her er mitt innlegg fra debatten:

Senterpartiet er opptatt av familien, og vi er opptatt av at vi skal ha et likestilt foreldreskap, der både mor og far påtar seg det ansvaret som følger med det å få unger. For at en unge skal ha god kontakt med både mor og far, er det viktig at muligheten til å knytte bånd det første året er til stede.

Det er viktig at vi legger til rette for at vi skal får sterke familier, og at vi har en familiepolitikk som fremhever viktigheten av familien. Men vi kan ikke se familiepolitikken helt isolert, den vil også ha effekt på andre områder. Når far tar mer ansvar for ungene, unngår vi den skeive ansvarsfordelingen som vi ser i dag, der mor i hovedsak påtar seg dette ansvaret, noe som igjen virker inn på lønn, arbeidssituasjon og rettigheter senere i livet.

Fremskrittspartiet og Høyre snakker om valgfrihet for familiene. Familiene har mye valgfrihet i dag. Den største delen av permisjonen kan man faktisk sitte rundt kjøkkenbordet og diskutere hvordan man kan dele. Man har fleksible ordninger med f.eks. tidskonto. Foreldrepermisjon kan tas ut fram til barnet er 3 år, og fedrekvoten kan tas ut sammenhengende eller man kan velge fleksibelt uttak, for eksempel med en dag i uka eller dele opp permisjonen i flere perioder.
Det er ikke sånn at far må ta ut sin del av foreldrepermisjonen i løpet av en kort tidsperiode. Familiene har altså stor mulighet til å diskutere hvordan de ønsker å legge opp livet for sin familie.

Problemet er at i alt for mange familier setter man seg ikke ned rundt kjøkkenbordet for å diskutere en løsning. Undersøkelse fra blant annet NAV viser at det nettopp er mangel på diskusjon om fordelingen ser ut til å hindre fedre i ta permisjon utover fedrekvoten, fordi fedrene tar det for gitt at det er sånn det må være, så lenge ikke mor bringer temaet på banen.

Dette gir oss et signal om at vi langt i fra er i mål på likestillingsområdet, som noen vil hevde. Derfor er det viktig at vi gir et signal om at en del av foreldrepermisjonen er forbeholdt mor, og en del er forbehold far. Samtidig som vi ivaretar valgfriheten.

Dagens forslag, som blir en fjerning av fedre- og mødrekvote er ikke et forslag som forholder seg til realitetene og det samfunnet vi faktisk ser i dag.

Forslagsstillerne fremhever viktigheten av fleksibilitet. Ja, det er viktig med fleksibilitet. Og det har vi også i dag. At ordningen har en forventing om at begge foreldrene skal prioritere ca 10 uker av livet sitt til å være hjemme med barnet den første tiden av livet, det er ikke et tegn på lite fleksibilitet.

Til tross for at den norske modellen for foreldrepermisjon er en av verdens aller beste, så må vi ikke glemme de som faller utenfor. De som ikke har rett til sine 10 uker med fedrekvote, de som ikke har opptjent rettigheter, som ikke får tatt ut noe av foreldrepermisjonen eller de som kun har engangsstønad. For dem blir denne debatten lite relevant.

Derfor har regjeringen varslet en gjennomgang av dagens ordning, dette for å få en mer likstilt og forenklet ordning. Dette arbeidet vil ha stor betydning for familiene, spesielt dem som kjenner på at de faller utenfor dagens ordning.