Et bedre forsvar med kjønnsnøytral verneplikt

 
Forsvarssjefen har i sitt fagmilitære råd kommet med forslag om en omlegging av verneplikten, og samtidig gått inn for en videre reduksjon av Hæren som vil gå på bekostning av verneplikten. Samtidig blir det foreslått en reduksjon i bruk av vernepliktige. Men det fagmilitære råd kommer ikke inn på den prinsipielle debatten om at en viktig institusjon som verneplikten kun skal forbeholdes gutter.

Verneplikten utgjør selve grunnpilaren for forsvaret, og er med å sikre at det norske forsvaret er godt forankret i folket. Verneplikten er avhengig av legitimitet i folket. For at verneplikten også skal ha det i framtiden mener jeg det er nødvendig at vi går inn for full likestilling mellom kvinner og menn i praktiseringen av militær verneplikt.

Norske soldater får skryt av andre land. Jeg tror det kommer av at vi har en stor base å velge ut i fra gjennom ordningen med verneplikt, og at verneplikten gir oss mulighet til å velge blant de beste. Derfor mener jeg det også er viktig at flere enn i dag skal gjennomføre verneplikten.
 
Jeg tror ikke at verneplikten som institusjon vil være bærekraftig over tid hvis vi ikke ser at flere jenter avtjener verneplikt. Sterkt kjønnsdiskriminerende ordninger står for fall i Norge. De som allerede i dag er bekymret for vernepliktens legitimitet, burde være de første som så behovet for en likestilt ordning mellom kjønnene.
 
Å gå inn for full likestilling mellom kvinner og menn i praktiseringen av militær verneplikt er det beste for forsvaret og for et mer moderne samfunn.

Handler om mer enn sædbanker

KrF har varslet at de vil fremme et forslag i Stortinget i dag som handler om foreldre og barn relasjon.
Forslaget har en veldig interessant prinsipiell linje, det handler om at fedre må tåle flere plikter og ikke bare rettigheter ved å få barn.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet benytter muligheten til å mistenkeliggjøre KrFs forslag og ser på det som et forslag som har som mål å redusere homofiles rettigheter. Men min inngang til dette er at forslaget har en interessant prinsipiell side som tar for seg de pliktene man har som far.

Da må ikke dette bare blir til en debatt om lesbiskes muligheter til å få barn. Jeg mener at det er dumt at prinsipielle debatter om familiepolitikken skal ende opp med kun å handle om homofiles rettigheter. Forslaget er mer omfattende enn det.

Så er det ikke dermed sagt at jeg stiller meg positive til de tiltakene de foreslår. Vi må gå inn i hvert enkelt forslag og så ta stilling til det på samme måte som vi gjør i andre saker.

Jeg mener KrF har mange gode poenger. Det er et paradoks at vi ikke stiller de samme forventninger til menn som til kvinner med hensyn til ansvaret for barn. Det er en konsekvens av likestillingspolitikken som blir alt for lite debattert. Denne debatten jeg ønsker velkommen.

Olje og dobbeltmoral

Den siste tiden har olje- og energiministeren blitt kritisert fra flere i SV på grunn av sine uttalelser om oljeutvinning og klima. Han har lenge snakket om hvor viktig det er med mer energiproduksjon for å bidra til utvikling og vekst i fattige land. Dette har blitt møtt med mye kritikk, men når Erik Solheim sier det samme, så skaper det ikke samme reaksjon.

Erik Solheim som miljøminister kjemper for mindre CO2-utslipp og reduksjoner i Norge, men som utviklingsminister støtter han oppom at land som for eksempel Ghana utvikler oljefelt utenfor sin kyst. I en sak sier han blant annet: - Men om Norge skulle be Ghana om og ikke bruke oljen sin, så er sikker på at de hadde blitt brukt uansett. Vi må få det beste ut av det. Det vil si en oljeproduksjon som skaper mindre CO2, lav risiko for oljeutslipp og mer miljøassistanse, sier Solheim

I DN på torsdag kommer det fram at Solheim mener at vi må dempe tempoet i åpningen av nye felter i Norge. Han mener det vil være et av de viktigste tiltakene for å få ned norske utslipp. I følge hans egen retorikk som ble brukt på besøk i Ghana så burde vi jo vi utvinne mye mer i Norge, i og med at vi kan sørge for at det gjøres så klimavennlig som mulig.

Jeg er enig i at verden trenger mer energi, og olje og gass vil utgjøre en svært viktig del av dette. Norge er av dem som produserer olje og gass mest klimavennlig og med minst utslipp. I følge hans egen retorikk burde vi absolutt utvinne mye mer i Norge, i og med at vi kan sørge for at det gjøres så klimavennlig som mulig. Det framstår derfor som ganske dobbeltmoralsk når han på den ene siden mener det er greit med utvikling av oljefelt i Ghana fordi vi kan bidra til å gjøre det så skånsomt som mulig, mens i Norge gjelder ikke dette.

Jeg støtter absolutt at land som Ghana utnytter sine ressurser, og det er positivt at vi bidrar til at dette skjer på best mulig måte. Forskjellen er at jeg også støtter opp om norsk oljeproduksjon, og jeg mener den blir ekstra viktig i årene framover, nettopp fordi at vi har kommet langt i utvikling av teknologi som gjør dette på en så energieffektiv og klimavennlig måte som mulig.

Senterungdommen, veivalg og sentrum

I forbindelse med Senterungdommens landsmøte i helga har det vært en del debatt rundt veivalg for partiet. Jeg har registrert at flere både i media og ellers har vært overrasket over at lederkandidatene utfordrer partiet fra høyre.(Hvis man skal benytte seg av en tradisjonell høyre-venstre-akse)

Jeg mener det er en misforståelse at det å utfordre partiet eller å være vaktbikkje for partiet handler om å legge seg til venstre for moderpartiet. Når man er i regjering med partier til venstre for seg selv er det helt naturlig at det vil være behov for korrigering den andre veien. Det er altså ikke så overraskende at man i Senterungdommen vil føle behov for å utfordre partiet på at man ikke må koble seg for mye opp mot Ap og SV.

Sentrum har blitt løftet på dagsorden igjen, noe jeg er veldig glad for. Tilbakemeldingen fra andre ungdomspartiene har vært litt blandet. Som jeg har sagt før så føler ikke jeg noe særlig verdifellesskap med Unge Venstre. Jeg mener de har vektlagt en del andre verdier og prinsipp som fører dem nærmere høyresiden enn sentrum.

Leder i Krfu sin respons var å ønske oss velkommen tilbake. Hyggelig det, men vi aldri vært borte, så det er kanskje vi som skal ønske dem velkommen tilbake?

Det er naturlig at man blir koblet mer til en fløy når man er i regjering til høyre eller venstre for sentrum. Da er det mer fasinerende at Krfu og UV har vært så sterkt koblet til høyresiden, i en tid de har vært i opposisjon. De har åpenbart ikke brukt tiden på å rendyrke sentrumsprofilen.

Men sentrum tjener ikke på at vi krangler om hvem som forlot sentrum først og hvem som er mest i sentrum. For at vi skal få et styrket politisk sentrum må vi delta aktivt i debatten om hva vi definerer som innholdet i det politiske sentrum. Vi må fokusere på innhold og ikke merkelapper. Hva er det som skiller det politiske sentrum fra høyre - og venstresiden?
Som sagt, det er artig at det er in å kalle seg sentrumspolitiker, men på et tidspunkt må vi gå videre til å definere innhold.

På det område har Senterungdommen en annen mulighet enn partiet har. Derfor er det spennende om Senterungdommen nå tar initiativ til en debatt om det politiske innholdet i sentrum. Det er nettopp innholdsdebatten om sentrumsverdiene som kan bidra til at Senterpartiet vil vokse seg utover det grunnfjellet vi i dag har.

Amme eller likestilt?

Lysbakken har skapt debatt etter sitt utspill om amming, likestilling og valgfrihet. Statsråden mener at ammingen bør kunne vike for viktig hensyn som for eksempel likestilling.

Først er det viktig å si at amming er et personlig spørsmål som man som politiker bør være forsiktig med å ha sterke meninger om. Alle må bli møtt med respekt for det valget de tar, amming eller ikke amming.

Mye kunnskap, god tilrettelegging på de aller fleste sykehus, veiledning på helsestasjon og andre tiltak er viktige bidrag som sørger for at Norge ligger høyt på ammetoppen. Men det fører også til at mange føler seg presset til å amme, og at de som ikke klarer det av ulike årsaker føler seg mislykket. Det er noe vi må bort i fra. En mor som sliter og føler seg mislykket er ikke en optimal mor for sitt nyfødte barn.

Det kan være mange grunner til at noen familier velger og ikke amme eller velger å gå over til andre alternativer etter kort tid. Det kan være helsemessig årsaker, at barnet ikke får nok mat, eller praktiske grunner. Det jeg reagerer på med Lysbakkens utspill er at han drar inn likestillingsspørsmålet, og at han dermed setter det opp mot spørsmålet om amming. Det er ikke ammingen som gjør at vi ikke har oppnådd full likestilling i Norge. Mye bør kunne vike for likestillingen, men jeg klarer ikke å se at ammingen skal bli en av de grunnene.

Det er mange debatter som må tas og noen ordninger som må endres før vi kan oppnå mer likestilling mellom mor og far i småbarnsfasen. Alle familier må ta valg som de mener passer best for dem, men mindre amming er ikke svaret for å oppnå mer likestilling. Det er nok i større grad en avsporing fra debatten om hvordan vi skal få ordninger som gir valgfrihet til familiene, samtidig som ordningen er innrettet slik at både mor og far får knyttet viktige bånd med sitt barn det første leveåret.

Mostues luftslott

Trude Mostue mener alle må vurdere om de egentlig har tid til å få barn. Hvis man skulle lagt Mostue definisjon av tid og penger til grunn så ville det vært få barnefødsler her i landet. Det kan virke som hun ikke helt har fulgt med på utviklingen de siste 20 årene. Det som har gjort at Norge lykkes så godt med å ha høye fødselstall samtidig som vi har høy yrkesdeltagelse(viktig grunnlag for velferdsstaten), i motsetning til mange land med lave fødselstall, er jo nettopp at kvinner ikke må ta et valg mellom karriere og familie. Det er overraskende at noen kvinner faktisk vil tilbake dit der man må velge mellom å være økonomisk avhenging av mannen sin eller det og ikke få barn.

Selv om Mostue ikke ser sammenhengen, så er den faktisk der. Hvis mor skal være hjemme i 2-3 år med hvert barn, så får det i de aller fleste tilfeller konsekvenser for karrieren. Selvfølgelig. Det er ikke alle som er i hennes situasjon, der man kan ta et valg om å være hjemme, uten noen konsekvenser for karrieren. For de fleste handler det også om økonomi. Ikke mange familier har råd til å leve på en inntekt i 2-3 år, i tillegg til å ha en au pair til å lette arbeidsbyrden.

Vi vet at det er en sammenheng mellom hvem som tar hovedansvar for barna de første årene, og hvem som sitter med hovedansvaret senere. Blant annet derfor er det viktig at far og barn for et tett forhold allerede det første året. Det fungerer ikke slik noen ser ut til å tro, at mor kan være hjemme i 3 år for hvert barn, samtidig som det ikke skal ha noen konsekvenser for arbeidsfordeling i hjemmet og hennes karriere. Vi vet at en skeiv arbeidsfordeling i hjemmet også setter seg, selv etter at den som har vært hjemmeværende går ut i jobb. Det er jo nettopp derfor at en jevnere fordeling av foreldrepermisjonen kan bidra til mer likestilling generelt.

Mostue mener likestillingen har gått for langt, ja hun blir faktisk dårlig av den. Det har hun selvfølgelig rett til å mene, men da må hun synliggjøre hva alternativet er. For hennes liv og løsninger fungerer ikke som mal for den gjennomsnittlige familie i Norge. Så hvor er det hun ønsker seg? Hva er konsekvensen for det norske samfunnet om en gjennomsnittlig småbarnsfamilie med 3 barn skal klare seg på en inntekt og ha en hjemmeværende mor i 6- 9 år?

Ja, det er viktig med valgfrihet. Ikke alle vil sende sine barn i barnehagen på fulltid når barnet er 1 år. I mange tilfeller kan en halvplass eller det å være hjemme på heltid være den beste løsningen. Da er fleksibel og god foreldrepermisjon, kontantstøtte og nok barnehageplasser viktig.. Det er viktig å kjempe for valgfriheten, men det gjøres ikke ved at vi følger en oppskrift som fører oss 20-30 år tilbake i tid.

Parlamentarisme eller formannskapsmodell?

I går fulgte jeg debatten om valg av styreform i Nord-Trøndelag. Det var en spesiell opplevelse.

Det er åpenbart vanskelig for posisjonspartiene å finne gode argumenter for hvorfor parlamentarismen er bedre og mer demokratisk for Nord-Trøndelag enn det formannskapsmodellen er. Da må man jo ty til mindre gode argumenter. Bare det at flere dro inn Venstres historie som parlamentarismens innfører, er et godt eksempel. Det at noen i fullt alvor drar sammenligningen mellom Venstres kamp for parlamentarismen nasjonalt og innføringen fra 1884,(noe som betydde at det norske folket fikk mer makt på bekostning av kongens enevelde), og diskusjon rundt styreformen i Nord-Trøndelag, blir ganske søkt.

Det at man mangler gode argument på hvorfor Nord-Trøndelag blir mer demokratisk med en parlamentarisk styreform ser vi tydelig i et replikkordskifte der Høyre bruker tiden på å snakke om hvor viktig rolle fylkeskommunen har, og at det slett ikke er sånn at man har for få oppgaver.

Aps gruppeleder kritiserer formannskapsmodellen som brukes i kommunene rundt om i hele landet, og mener ansvaret er utydelig. Det mener Ap er det prinsipielle og ideologiske utgangspunktet for parlamentarismen. Har de da tenkt å innføre parlamentarismen i kommunene som styres av Ap? I de aller fleste kommunene finnes det et tydelig flertall som har klart og tydelig ansvar for hva som skjer. En viktig forskjell er at debatten og diskusjonen om saken skjer i felleskap etter at saken er lagt fram, og ikke i forkant.


Høyre og Arbeiderpartiet mener at mange kommuner har en kvasiparlamentarisme med store flertall og der mindretallet faller utenfor, noe de altså mener er negativt. Men det og innføre en parlamentarisme i Nord-Trøndelag som nettopp er med og forsterker dette trekket, er bra?

Storting og regjering er to separate organisasjoner, stort apparat, der alle er heltidspolitikere og ikke minst mange saker. Det kan ikke overføres til en fylkeskommune. Systemet blir for lite til at det passer. Og når heltidspolitikerne og det politiske miljøet består at fylkesrådet og posisjonens gruppeledere, betyr det lite at opposisjonen også har heltidsgruppeledere. Det blir ikke et sterkt politisk miljø som kan veie opp for den sentraliseringen av makt som fylkesrådet får. Et annet eksempel er komitemøtene. Etter 8 år har de enda ikke funnet sin form, og de har ikke den rollen de bør ha i det parlamentariske systemet.


Posisjonspartiene sier at debatten fortsatt skal foregå i fylkestinget. Ja, det stemmer. Men når prosessene allerede er ført og standpunkt tatt, så er det lite verdt. Det er jo ikke noe tvil om at lojaliteten til en innstilling blir sterkere når det er dine egne partikollegaer og det flertallet du som representant støtter, enn om fylkesrådmann hadde lagt den fram. Debatten er tatt før saken blir lagt fram. Det ser vi for eksempel ved at de få gangene noen av representantene fra flertallspartiene har gått inn for noe annet enn fylkesrådet, har de effektivt blitt pisket på plass før votering. Når vi i tillegg ser at flere og flere saker blir flyttet fra fylkestinget til rådet, så unngår man da også at de sakene skal bli reelt diskutert i fylkestinget. Eksempler på dette er de internasjonale kontaktene, selskaper som fylkestinget tidligere har hatt ansvar for og Innovasjon Norge.

Hvis man da allikevel vil ha parlamentarismen, så kreves det sterk vilje og mye politisk bevissthet for at fylkestinget ikke skal svekkes som en dynamisk politisk arena. Men nå har vi endt opp med de negative sidene av flertallsparlamentarismen, uten noen særlig positive trekk. Eksempler på dette er at parlamentarismen ikke har gitt oss en usynlig administrasjon der politikerne tar alt ansvar. Det ser vi både i komitemøter og i media.

Ja, det blir som om at Magnhild skal be departementsråden forklare hvorfor toget ikke går.

Det nytter ikke å si at parlamentarismen har sine demokratiske sider ved seg, selvfølgelig har den det, men hvilke argumenter har posisjonen for at parlamentarismen åpenbart er BEDRE enn formannskapsmodellen.